| Chapter 109 |
1 |
Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! -
|
2 |
For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. -
|
3 |
Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. -
|
4 |
Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. -
|
5 |
Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. -
|
6 |
Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! -
|
7 |
Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! -
|
8 |
La hans dager bli få, la en annen få hans embede! -
|
9 |
La hans barn bli farløse og hans hustru enke, -
|
10 |
og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! -
|
11 |
La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! -
|
12 |
La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! -
|
13 |
La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! -
|
14 |
Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! -
|
15 |
De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, -
|
16 |
fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. -
|
17 |
Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; -
|
18 |
han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. -
|
19 |
La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! -
|
20 |
Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! -
|
21 |
Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! -
|
22 |
For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. -
|
23 |
Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. -
|
24 |
Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. -
|
25 |
Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. -
|
26 |
Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, -
|
27 |
så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! -
|
28 |
De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. -
|
29 |
Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. -
|
30 |
Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; -
|
31 |
for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. -
|