| Chapter 104 |
1 |
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. -
|
2 |
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, -
|
3 |
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. -
|
4 |
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. -
|
5 |
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. -
|
6 |
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. -
|
7 |
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. -
|
8 |
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. -
|
9 |
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. -
|
10 |
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de. -
|
11 |
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. -
|
12 |
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. -
|
13 |
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. -
|
14 |
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. -
|
15 |
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. -
|
16 |
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, -
|
17 |
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. -
|
18 |
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. -
|
19 |
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid. -
|
20 |
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. -
|
21 |
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. -
|
22 |
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. -
|
23 |
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. -
|
24 |
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. -
|
25 |
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. -
|
26 |
Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / <* SLM 74, 14.> -
|
27 |
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. -
|
28 |
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. -
|
29 |
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. -
|
30 |
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen. -
|
31 |
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger! -
|
32 |
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. -
|
33 |
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. -
|
34 |
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! -
|
35 |
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / <* d.e. lov Herren.> -
|