| Chapter 41 |
1 |
Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig? -
|
2 |
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til. -
|
3 |
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning. -
|
4 |
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner? -
|
5 |
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel. -
|
6 |
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl. -
|
7 |
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem. -
|
8 |
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at. -
|
9 |
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk. -
|
10 |
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. -
|
11 |
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. -
|
12 |
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap. -
|
13 |
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den. -
|
14 |
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke. -
|
15 |
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten. -
|
16 |
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling. -
|
17 |
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd. -
|
18 |
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre. -
|
19 |
Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / <* pilen.> -
|
20 |
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd. -
|
21 |
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede. -
|
22 |
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele. -
|
23 |
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår. -
|
24 |
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes. -
|
25 |
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. -
|