| Chapter 30 |
1 |
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder. -
|
2 |
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft? -
|
3 |
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde; -
|
4 |
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød. -
|
5 |
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver. -
|
6 |
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg. -
|
7 |
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig, -
|
8 |
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet. -
|
9 |
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem. -
|
10 |
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt; -
|
11 |
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine. -
|
12 |
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig. -
|
13 |
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har. -
|
14 |
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem. -
|
15 |
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort. -
|
16 |
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast. -
|
17 |
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke. -
|
18 |
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel. -
|
19 |
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske. -
|
20 |
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig. -
|
21 |
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig. -
|
22 |
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak; -
|
23 |
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles. -
|
24 |
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke? -
|
25 |
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige? -
|
26 |
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke. -
|
27 |
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig. -
|
28 |
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp. -
|
29 |
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser. -
|
30 |
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete. -
|
31 |
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage. -
|